Ein bodskap å formidle til omverda

Sitatet i tittelen stammer frå Eugene Ionesce sitt teaterstykke “Stolane”, urpremiere i 1953, men handler eigentleg om noko som foregår akkurat no. Thomas Moen har starta eit prosjekt eg kanskje akkurat rekk å vere med på, som går på å formidle bodskapen din til verda gjennom handflata. Det er med andre ord ein litt forenkla bodskap, men dei skal helst vere lettfattelege. Så, her er min bodskap til omverda, skreven av ei ustø venstrehand då eg føkka opp då eg skreiv med høgre.

Snapshot_20091119

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Flugeherren av Palestina

Oslo, på ei øy i Stillehavet ein stad.

I fronten gjekk Jack Merridew og bestemte at no skulle dei jakte, sidan mat er viktig. Piggy og Ralph satt att og ville snakke om saken, halde døra oppe for begge sider, og sørge for at håpet heile tida var tent. Kanskje kom det forbi nokon som såg det og ville redde dei ut or situasjonen. Og bakerst i følgjet til Jack gjekk dei små, «the litluns», litt for redde til å kaste stein, men dei kunne då gje vekk stein så andre kunne få kaste.

Piggy sitt att ilag med dei som ikkje tør å gå ut i gata. Ralph vil gjerne gå ut der, men han torer ikkje, sidan han ikkje vil bli assosiert med Siv Jensen og dei andre som støtter Israel si sak. Jack vil gjerne bli respektert, og han går fremst i eit protesttog som knuser ein butikk som vel ikkje har så mykje med Israel i det heile. Der må han jo berre bli respektert. Ingen andre torer så mykje som han. Ingen andre vil gå med på at dei har vore med han.

Til slutt får dei drepe purka. Dei heng ho opp, sett hovudet på ein stake der alle kan sjå det, om dei berre vil. Imens dei koser seg med kjøtet frå ho blir symbolismen stadig meir roten. Går du i nærheiten av ho blir du berre jaga vekk av stanken og fluger. Kanskje ser du noko ingen andre ser?

Kanskje går du på jakt etter monsteret på andre enden av øya? Du får med deg ein flokk med andre, og du vil ikkje gå heim sjølv om det blir både mørkt og kaldt. Og du finn endeleg ut kvar monsteret bur. Då ingen vil følgje deg inn kallar du dei feige, dei støttar ikkje saka si. Jack må hoppe i hola til monsteret sjølv. Imens er Piggy vorte kasta utfor eit stup, og når dei vaksne kjem til øya trur Ralph at han har alle dei som har overlevd med seg. Hjernen er borte, og motet har kasta seg sjølv i dauden. Attende er fornufta, og ein gut som græt seg i svevn på ein båt til trygt land.

Posted in Meninger, Politikk | Leave a comment

Mannen og bilen: Eit kort historisk samandrag

(Ja, no skal eg poste nok ei oppgåve som er lage i skulesammenheng. Heng meg.)

Sidan tidenes morgon har menn og bilar blitt sett på som to uskiljelege objekt, noko ein ikkje får gjort noko med i det heile. Bilen er mannens eigendom, nett som symaskina i uminnelege tider har vore kvinnfolk sitt objekt. Ingen veit kva som kom først, bilen eller mannen, men mykje tyder på at bilen kom køyrande til jorda ein dag. Og det var ikkje kvinnfolk som køyrde, for å seie det slik. Dei seier at blant dei alle største oppfinningane i verda, kjem hjulet og elden på topp. Det er ikkje rett at hjulet kjem på topp der, det er berre eit ledd i naturleg evolusjon, det. Elden var rett nok fin å ha då den kom, men hjulet var jo fyrst av alt. I opphavet var hjulet, så kom mannen, og hjulet såg at mannen var god.

Sidan den fyrste mannen kom køyrande inn i sin blå Fiat med plass til to skrikerungar i baksetet, så har me sett ei vanvetig utvikling i nettopp bilverda. Det var folk som begynte å tene pengar på det, og der mannen før i tida laga sin eigen bil når han fekk hår på bringa, kan einkvar no kjøpe seg ein bil, og cruise rundt utan så mykje som ei ørlita blafring i håra på bringa. Ja, nokre har til og med utvekstar på bringa, utan at det stopper dei som sel bilane. Han derre Ford hadde jo eit greit forsøk på bil, men du veit, du slår ikkje ur-Fiaten. Han kom seg, då. Etterkvart blei bilane hans betre og betre, og den dag i dag går det ikkje ein dag utan at du ser restar av han.

Det er merkeleg å sjå korleis evolusjonen har utvikla menneskja. I starten var det menn som satt i bilane, og kvinnfolk fekk kanskje lov til å sitje på, og etterpå gjekk dei ut or bilen og kopulerte. Dei mest skeptiske menna gjekk ikkje lenger enn til baksetet, sidan dei ikkje ville ut or bilen i det heile tatt. Dei levde heile liv i bilen, og kom altså berre ut for å pare seg. Mykje det same som selar og matrosar, som lev heile livet på sjøen, men parar seg på land. Sidan har menn gradvis fått opp døra lell. I starten var det for å legge seg under bilen og sjå ut som dei skruvde. Sidan har dei vorte leie av å få olje i auga, dei gjekk over til å opne panseret og sjå ned i staden. Der fekk dei damp og varm luft i andletet, så dei sette seg fort inn att. Men noko var tent i dei, og dei måtte ut att og utforske verda vidare. Dei fann bagasjerommet og installerte høgtalare. Dei fann Esso, så dei fekk kjøpt wunderbaum, og dei fann turistattraksjonar så dei fekk klistra elgar i bakruta.

Ettersom kvinnfolk fekk lov til å flytte inn hos menna, med symaskin og med mus, blei det ei anna ordning på det. Det heldt ikkje lenger å sove i baksetet kvar einaste natt, og dei ville ha noko betre. Menna forstod, og begynte å bygge større bilar. Den eine SUV’en større enn den andre kom til, og kvinna var nøgd ei stund. Men ein SUV kan ikkje vara evig, veit du, og dei ville ha meir, meir, meir og betre plass. Mannen bygde på ei kasse bakpå, installerte TV han kunne sjå på medan kjerringa laga popcorn og spretta øl, og snart syntes kvinnfolka at dei kunne bu der. Slik vart bubilen til. Det gjekk endå ei stund, og mannen såg seg nødt til å flytte kvinna ut or bilen, men stadig ha tilgang på popcorn og øl, og han bygde derfor ein hengar til ho. Då ho klaga på at det var for luftig, sette han opp veggar og tak, og brått hadde dei ei heil vogn å bu i. Der kunne dei leve, ete, oppdra ungar og sjå dei køyre utafor stup med mopedar som tiåringar. Alt i alt, særs idyllisk.

Tida gjekk, og nett då mannen såg ut til å vere på toppen av evolusjonen, steig han ut or bilen. Han datt saman som ein sekk, og måtte berre sjå på at kvinnfolket tok bilen og køyrde av garde. Med symaskin og med mus. Sidan den gongen, populært kalla det store syndefallet, har menn tapt seg med bilane. Dei slepp til kvinnfolk bak rattet, kvinnfolk skruver bil, ja, det finst til og med kvinnfolk som gnir dei skitne kroppane sine inntil bilar utan anna enn litt undertøy på seg. Godt for dei at dei har såpe, viss ikkje…

Jaudå, det fins menn som køyrer enda, men dei er ikkje lenger den enheiten dei eingong var. No fins det menn som kan gå dagevis utan å sjå på bilen sin, som går på ski istaden for å køyre bil. Som heller vil leike med ein ball enn å polere bilen. Nei, det er berre nokre få mannemenn att, og det er dei som køyrer løp. Bort med Solskjær (kven?), Cohen (god musikk å høyre på i bilen, då), og Petter Stordalen (Jaudå, mannen har jo nok bilar, men bruker han dei?). Inn med Solberg, Schumacher, Gjermund Frostad, Martin Schanche og Chuck Norris. For bil går ikkje på bensin eller diesel, den går på frykt for Chuck Norris.

Kva blir det neste, tru? Kvinnfolk som køyrer rally? Nei, dei får halde seg til hoppsporten, det er der dei høyrer heime.

I tidenes morgon var bil og mann uskiljelege, dei passa som hand i hanske og det fantes ikkje noko finare enn ein mann og hans Fiat. No om dagen er det ikkje nokon som synst det er ser unaturleg ut med ein mann på ein sykkel, eller eit kvinnfolk bak rattet på ein lastebil. Og det er synd. No begynner vel snart menn å lage mat attåt. Akk.

Kilder: Eigne fordommar (kapittel 3, 5 og 8), Bibelen (litt her og der), www.chucknorrisfacts.com (eigen versjon, men inspirasjon derifrå).

Posted in Kåseri | 2 Comments

Drep ein pave!

Eg vakna i dag og fekk lyst til å drepe ein pave. Ikkje naudsyntvis den me har no, men eigentleg kva som helst slags pave. Ljugepave, sytepave… men kvifor? Kvifor vil folk drepe ein pave, så lenge det kjem ein ny om to-tre veker, som ser akkurat likeins ut. Og om nokon klarar å få ein av dage, så står det fortsatt haugevis med gamle menn i kø. Og den køa går attpåtil så tregt at folk døyr i ho. Godt me ikkje har slike køer her heime, altså…
Kva er opplegget, eigentleg? Finn 100 karar med grått hår, steng dei inne i det sekstande kapellet, og vent på at den finn den rette veden. Drep ein pave, så gjentek berre prosessen seg. Det som hadde vore verkeleg morosamt var om vi fekk ein pave som ikkje likna på dei gamle grå mennene me har i dag. «Vote for change», eller noko.
Stundom lurar eg litt på kvifor folk vil drepe politiske leiare uansett. Det kjem jo berre ein ny ein om litt. Det er jo så sin sak å drepe John Lennon, det får ein berre gjort ein gong, men ein president eller pave? Det kryr av dei, jo. Ære være han som drap John Lennon, han som drap Gandhi, og han som drap Martin Luther Rex. Dei gjorde då noko originalt. Men å drepe Kennedy eller Johannes Paul I, det kan neppe kallas særleg originalt. Det har jo vore så mange som har likna på dei før, både før og etter. Nei, takke seg til ein original mordar, med motiv. Det er jo ein ærleg sak å ikkje like Beatles eller fred, men politikk og religion er trass alt komne for å bli.
Eg høyrde nokon hadde samla fakta om dei to som sammenlikna alle sammentreffa om mordarane til Kennedy og Lincoln. Som at både John Wilkes Booth og Lee Harvey Oswald har 15 bokstaver i namna, at Kennedy blei drepe i ein Ford Lincoln medan Abe Lincoln sjølv blei drepe i Ford Theatre. Det er langt fleire slike samantreff å ta av, om ein er interessert.
«Politikk er de umuliges kunst,» heiter det seg. Eg veit ikkje heilt det. Det er jo såpass mange som driv med det, at det i så fall må vere ganske mange umoglege folk ute i verda. Eller folk utan sjølvinnsikt. Det er nok mest sannsynlig med det fyrste. Og om me har umoglege folk så har me nok eit problem. Men så kan me tenkje vidare. Om umoglege folk blir drepne må vel dei drepas av likesinna, altså umoglege folk. Og om mordarar er umoglege så kan vel ikkje dei drepe moglege folk, kan dei? Så sant du ikkje er politiker eller pave så burde du altså vere trygg for attentatmord, med andre ord. Eit anna spørsmål du kan stille deg er jo då kva andre folk som er umoglege. Og det veit me ikkje, så me må berre gå ut frå at dei einaste mordarane på jorda er pavar, presidentar og lærare. Har du høyrd om paven som drap ein pave, kanskje? Eller om den gongen ein colombiansk president drap ein colombiansk president? Er det umogleg?
Nei, det er ikkje greitt å vete kva ein skal gjere med ein politiker du ikkje liker. Som sagt, om du drep ein så kjem det berre ein til. Og det same gjeld anna uskadeleggjering, anten det går utover pustevegar, kneskåler eller andre ting. Då står ein igjen med yndlingsaktiviteten i gamle (?) regime, anten dei er diktatoriske, kommunistiske, demokratiske eller kapitalistiske. Ja, eg snakkar om den edle sporten korrupsjon. Slik ein edel sport. Det fins ingen sport som er meir nobel, meir avhengig av personlege evner til unnaluring og eigen kapital. Ja, har du fyrst kjøpt ein politiker så har du han for godt. Det er jo ein kjent sak at det politikarar seier står dei for så lenge dei kan. Kanskje er det eit døger, kanskje er det fleire. Berre du hugsar å rapportere til korrupsjonsministeren, så. Og ja, han fins, men han blir berre ikkje betalt av regjeringa. Det er jo sjølvsagt klientanene hans som betaler.
Det er ikkje greitt å vete kva ein skal gjere med desse pavane og politikarane. Eg har høyrd at trugsmål ikkje hjelp i nokon særleg stor grad. Og valutaen ein skal korrupere med er også ein vanskeleg ting. Det er jo nokon italienske pavar som er både polske og tyske, og det er ikkje berre opplagt kva slags valuta dei vil ha. Gode tankar, kanskje? Eller bøner? Eller kanskje sjeler? Same kva ein skal korrupere med må det nok til noko betre enn det eg har sagt så langt. Det er nok ein viss moglegheit for at oblatar er rette valutaen, på tvers av land og alt. Nei, om ein ikkje skal drepe paven så må ein nok bestikke med oblatar. Eg trur det er løysinga.
Så var det presidentar, då…

Posted in Kåseri | 7 Comments

Velsignede ganger

Han steg opp på sin stolte ganger, klikket hælene sammen og bortover gikk det. Tdivis sakte, tidvis fort, tidvis stressa, tidvis slakt og tidvis ikke i det hele tatt.

Han steg av igjen, betraktet stolt gangeren sin. Brun med noen småflekker. Svak svette etter den lange turen. Han plasserte den for seg selv i et rom som var så åpenbart laget for akkurat dèt. Så labbet han til stua og hånflirte over de som måtte kjøre bil eller buss. Hva skal man vel med det, når man har hest? Han sendte noen tanker til Peter og Johannes, som tross alt hadde latt det bli stuerent. Så slengte han gangerne sine opp i sofaen og velsignet nok en gang apostlenes hester.

Posted in Diverse | 1 Comment

Hvem står deg nærmest?

Heisann. Du, jeg har et spørsmål til deg. Det går på din personlighet.

Jeg bare lurer litt på hvem det er som står deg nærmest. Hvem som betyr mest for deg, hvem som påvirker deg mest i hverdagen.

Kjæresten, sier du? Ungene? Foreldrene?

La meg omformulere spørsmålet litt: Hvem skal dø for at det får størst konsekvenser for deg? Kjæresten, sier du? Ungene? Foreldrene? Torbjørn Jagland? Er det ikke noen du glemmer? Hva skjer om kjæresten din dør? Antageligvis vil du være veldig lei deg ei god stund, på samme måte som om foreldrene dine ble revet bort. Men ærlig talt, hva om du dør? Hvor store konsekvenser får ikke det for det framtidige livet ditt?

Tenk litt på det. Hva som faktisk skjer, hvordan det påvirker deg at du dør.

Hvem står deg nærmest, sånn egentlig? Du trenger ikke si det til meg, bare kjenn litt på det. Er det egentlig kjæresten?

Heisann, jeg er Sauegjeteren, jeg er egoist, og det er nok du også.

Posted in Meninger, Mennesker | 5 Comments

Livets gang

På barneskolen var det 30 som spilte fotball.

På ungdomsskolen var det 3 som ble satanister, 14 som ble berter, 2 som ble utestengt og 11 som spilte fotball.

På videregående var det 2 som ikke var satanister mer, 5 berter som ble seriøse pugghester, 2 som fant igjen miljøet sitt, 4 fotballspillere som ble rånere og 1 som døde. 1 satanist, 9 berter og 6 fotballspillere.

I tjueåra reiste 2 utenlands, 7 studerte på universitet, 20 kom i jobb.

I en alder av 34 kom en ut av skapet.

Som sekstiåringer var 6 besteforeldre, 9 foreldre, og en skal til å bli det.

Som 80-åringer lurer de på hvor tida ble av.

Som 90-åringer vet de det.

Og 30 spiller fotball.

Posted in Mennesker | 9 Comments

Experten

Gjeteren: Er det en pesedåkter til stede?
Experten: Tja, det kan da være jeg kan hjelpe. Hva er problemet?
Gjeteren: Dataen min har blitt utsatt for stump vold. (Viser til et lite krater i tastaturet)
Experten: Det så ikke pent ut.
Gjeteren: Kan det fikses, og tar det lang tid og slikt?
Experten: Det koster selvsagt litt penger, og tar nok minst et par uker før den er klar til å leveres tilbake igjen.
Gjeteren: Hmm.
(De diskuterer litt fram og tilbake med tekniske spesifikasjoner, pris og GPP (Generelt PissPreik))
Gjeteren: Du, jeg tror ikke det er til noe å vente tre uker på å betale for å få igjen en gammel data.
Experten: Så da tar du …
Gjeteren: Akkurat det jeg gjør.

Gjeteren kjører herved Vista.

Posted in Dagbok | 7 Comments

Av og til

Av og til surfer jeg blogger basert på løse forbokstaver. Det er noe umiskjennelig trist når jeg streifer innom r og intet radiohode følger på lista. Faktisk er rolerbloggen den første jeg ser nedover der, og det er ikke ille det heller. Men jeg skulle likevel ønske vi hadde et radiohode her.

Det var igrunnen det jeg ville si.

Posted in Om | 4 Comments

Ode til pendleren

Svak gynging. Du ser ut og ser på trær som passerer forbi. Drar til deg blikket litt og ser gule striper glimte. Lener deg litt tilbake. Lukker øynene og kjenner på livet. Hører på den svake rumligen av bussen og møtende biler. Åpner øynene og smiler svakt av de to begeistra småjentene som forteller om han søte de så på stasjonen. Hører svakt en rytme fra et hode to seter framfor deg. På andre siden av midtgangen har den pene jenta endelig sovnet på skuldra til gutten sin. Du smiler, setter deg enda litt bedre til rette.

Drar fram ei bok og åpner den før du ser på vannet som ligger der rolig. Du snur svakt på hodet når det forsvinner ut av syne. Det gjør ikke noe. Det er her senere også. Tenker på den gangen du og vennnene dine lå der og slappet av, uten en bekymring i livet. Leser ei halv side i boka før du legger den fra deg i setet ved siden av. Det er da ingenting som haster. Det kommer til å vente folk på meg når jeg kommer fram.

Men akkurat nå er det ingenting som haster. Ingen som maser. Pare to par å iakta, prøve å finne ut hva han hører på to seter framfor deg. Høre deler av ei samtale bak deg. Lese litt i boka di. Se på været. Ikke noe press. Ingen som forventer noe av deg. Du har en oppgave, og det er å sitte rolig til du skal av. Ikke noe problem. Blar litt i boka igjen. Kommer til en stor innsjø og ser fascinert på vannet som fosser rolig forbi i stille galopp. Ei svane letter. Det er lenge til du trenger å bekymre deg for noe annet enn hvordan du skal sitte mest mulig behagelig. Livet passerer, du observerer med vag interesse.

Lukker øynene litt til, og våkner en halvtime senere. Ser ganske kjente omgivelser, begynner så smått å pakke ned det lille du har. Ei bok, ei jakke du ikke trenger enda. Du reiser deg så smått på ustøe bein. Ser den smilende velkomstkomiteen og møter dem. Et hav av tid til neste gang. Du gleder deg allerede.

Ser såvidt mot bussen igjen og misunner jenta som skal kjøre videre på skuldra til gutten. Vet det kommer nok igjen.

Posted in Meninger, Mennesker | 7 Comments
  • Pages

  • Gamle postar oppatt

  • Kategoriar